ENDELIG...

Det har skjedd så mye de siste dagene at jeg er helt ør.
Jeg vil takke menneskene på hobbyboden spesielt, dere vet hvem dere er. De så denne bloggen og gjorde at jeg fikk kontakt med en annen person med samme diagnose. Og det er ubeskrivelig hærlig å ikke føle seg alene lenger. Nå har jeg fått bekreftelse på at det er andre som er like slitne som meg. Jeg tok til tårene når jeg fikk den første mailen av min "med diagnostiserte". ENDELIG en å dele tilstanden med, som vet hva jeg snakker om, men og desverre. Jeg unner ingen å leve i denne uvissheten om hva fremtiden vil bringe.

Denne personen skrev i en av sine mailer at hun hadde kontakt med en fagperson på rikshospitalet. Jeg sendte henne en mail i går, og fikk svar i dag. ENDELIG en nevrolog som er genuint interessert i sykdommen. Det betyr så ubeskrivelig mye at fagpersoner ser og tar tak i denne tilstanden. Jeg er lei av å være sliten. Så tusen takk.

Det føles som at en bør er blitt løftet av skuldrene mine. Det er liksom ikke bare meg som bærer rundt på reddselen og slitsomheten, usikkerheten. Den er nå delt mellom flere i dette langstrakte landet.
ENDELIG.