må jo nesten le av og til....

Fikk svar på bildene kort tid etter jeg skrev siste innlegg.
Enden av shunten ligger i høyre fossa eller noe slikt. På folkemunne kaller vi det bekken. Og det er vist en ideel plassering, noe jeg ikke er helt enig i... for ubehaget er der enda.

Jeg har dager jeg føler meg i topp form, og det er så hærlig. Ikke hodepine, ikke magesmerter og masse energi. Det å gå på jobben, rydde når jeg kommer hjem og gjøre noe på kvelden er ikke slitsomt lenger. De dagene jeg er fin, føles det som at jeg har fått livet mitt tilbake.

Så kommer krampene igjen i magen.... det ligger jo ikke i magen heller. Krampene kommer som lyn fra klar himmel. Det å gå på do kan være en mare. Men hvis jeg sitter hjemme, og ikke gjør noe så går alt bra.

Nå har jeg vært aktiv sykemeldt, noe som skaper litt forvirring på jobb. Ikke alltid like lett å finne riktig rolle når man er aktiv.

Er lei av å klage, lei av å si til mine nærmeste at jeg har vondt, at jeg er lei og at jeg er irritabel og ikke orker fordi kroppen ikke vil. Men med det norske helsesystemet så kan en vel ikke få noen profesjonelle å snakke med, før man er suicidal. Og der kom enda en klage på helsevesenet.

I bunn og grunn har jeg dager som er fantastiske, andre dager vil jeg bare ligge i senga og se i veggen. Men i kveld er jeg fin.... så nå skal jeg koke grøt:)

Jaja....

Hei.

Jeg ble operert ja... men nå er hodepinen blitt erstattet med magekramper. Av og til lurer jeg på om folk ikke tror jeg er hypokonder. Det ene avløser det andre.

Men hvertfall. Jeg har ikke skrevet så mye, for min opplevelse av selve oppholdet er av blandete følelser. Er usikker på hvor mye jeg vil skrive på nett. Resultatet av operasjonen er mindre hodepine, og når ikke magekrampen er der så virer det som at jeg har mer energi.

Det er tatt ct bilder av magen... for en uke siden... og jeg venter enda svar på dem. Det som er i tankene mine nå er om jeg må inn til en ny operasjon, eller hva som skjer...

Skriver når jeg vet noe mer...

Forresten så må jeg få skryte litt av meg selv... sluttet å røyke operasjonesdagen. Og har faktiskt klart å holde meg:)

Innskrives på Haukland 10 juni

Jeg har endelig fått datoen for innleggelse... 10 juni 2008. Flyet går 08.10, og skal innlegges mellom 09.00 og 10.00... så vidt jeg vet så er det ikke noe annet som skjer den dagen enn mr, og forhåpentligvis samtale med kirurgen.

Om dette er en stor operasjon, det vet jeg ikke. Men det føles sånn for meg. Heldigvis er jeg så heldig at min mor skal være med. Og det setter jeg veldig stor pris på. Dette er skummelt nok som det er, om jeg ikke skulle vært på sykehuset alene.

Til nå har jeg vært sykemeldt i to måneder. Hvor de månedene har blitt av, det er jeg litt usikker på. Jeg tilbringer dagene på sofaen. Får veldig lett hodepine. Den legger seg mellom nakken og hodet, og presser på. Det føles og som om nakken stivner til hvis jeg sitter oppe for lenge.
Det var en periode hvor jeg var svimmel, og fikk kvalme runder.

Dette mener jeg kommer av at jeg ikke kan tappes før jeg skal legge inn shunten.

Jeg har enda ikke fått klar beskjed om hvilken shunt jeg skal legge inn. Men jeg håper det blir den som ligger mellom hodet og mage. Grunnen til det er vel at jeg har den oppfattelsen av at det er den shunt typen som det er minst problemer med... men dette vet jo kirurgene mest om. Og jeg stoler på dem.

Når jeg tenker på det som skal skje, så må jeg innrømme at jeg er redd. Jeg har mange forhåpninger om livet etterpå. At jeg skal ha energien jeg hadde før jeg ble syk, slutt på hodepinene. Rett og slett et bedre liv. Men kommer det til å bli slik?

Teletubbie hår:)

Nå er det en stund siden jeg har skrevet her... har vært mye jobb i det siste. Og dere vet hvordan det er, mye energi som går med på det.

For en stund siden bestemte jeg meg for å sjekke ut dette med shunt. Nevrologen min sendte meg derfor til bergen. Der ble jeg innlagt på søndag. Det var en tøff følelsesmessig opplevelse. Jeg hadde ikke fått noen informasjon om hva som skulle skje. Jeg trodde en trykkmåling skulle skje som noe all av spinal punksjon.

På haukland ble jeg møtt av en hærlig sykepleier, som roet meg ned og forklarte hva som skulle skje. Jeg fikk heldigvis ikke tid til å bli urolig og så veldig redd. Den nevrologiske kirurgen var kjeme hyggelig, og dyktig. Han forklarte alt som skulle skje, og til og med flere ganger.

Selve prosedyren var en utrolig merkelig opplevelse. De satte lokalbedøvelse, jeg fikk noe beroligende og så et bor som boret et lite hull i hodet. Det går ikke ann å forklare følelsene som surret rundt i dette øyeblikket. Det tok heldigvis ikke så lang tid:)

Det ble satt inn et lite (bittelite) rør inn i hullet, og sydd igjen. Denne tråden ble så koblet til et apparat om natten. Dagen etter sjekket den hyggelige legen målingene, og fant ut at jeg absolutt bør legge inn en shunt. Måten han sa det på overbeviste meg. Ifølge han kommer jeg til å få det mye bedre med denne. Livet sånn det er nå, er ikke så veldig givende. Energien er jo på null.

Så nå er jeg sykemeldt, har et hull i hodet og skal opperere inn shunt i juni.
Kirurgen mente jeg så ut som en teletubbie på håret:) For en del av det er jo vekk:)