En ting kommer skjeldent alene....

Hei dere. Beklager at jeg ikke har skrevet og fortalt hvordan det gikk på riksen. Ting tar tid... og som dere vet så kommer skjeldent en sykdom alene. Men jeg skal begynne fra begynnelsen av. Min mann og jeg dro inn til rikshospitalet. Et veldig medmennesklig og greit sykehus. Vi lå på pasienthotellet. Der fikk vi god mat og god service. Desverre så ble hele prosedyren og alt utsatt et døgn. Jeg vet ikke hvor mye i detalj jeg skal gå. Takk og pris for gode og medmennesklige opperasjonssykepleiere med gode hender å holde i. Det er ikke bare bare å bli boret i skallen. For dere som kanskje skal igjennom det... så gjør det ikke vondt. Men det er den følelsen. Etterpå ble jeg koblet til maskinen for å måle trykket i hjernen. Heldigvis så det helt topp ut. Det som viser seg er at jeg har en shunttype som ikke kan skrus mer igjen enn det den er nå. Så hvis jeg en dag trenger å tappe mindre, så må jeg bytte ventil. Da er det enda en opperasjon. Tror jeg kommer til å se ut som en Jarlsbergost i skallen til slutt :) Men som sagt så gikk alt greit på rikshospitalet. Både assistensleger, nevrologer, servitører, kokker, nervologisk kirurger og hjelpepleiere er så koselige på rikshospitalet. Takk og pris :) Vel hjemme så tok det en måneds tid før jeg fikk diagnosen DIABETES !!! Joda, du leste riktig. Det er som min mor sier " Man skal aldri få lov til å være riktig frisk". Så da var den jula ødelagt. Toppen av stress skal du lete lenge etter. Jeg som aldri har trent eller tenkt på å spise sunt... og nå må jeg gjøre begge deler. Folk sier at jeg blir vant til det... men nå har jeg hatt Diabetes i 4 måneder, og jeg er på langt nær vant til det. Kjenner at jeg må trekke pusten av og til når jeg skal sette den pennen i låret. For joda... det er type 1 jeg har fått. Så da blir det insulin og sprøyter resten av livet. Det er nesten sånn at jeg bare går rundt og venter på hva den neste diagnosen vil være........